Dividendemodellen (Gordons formel)

    Denne artikkelen er del 18 av 24 artikler om Fundamental analyse

Hva er dividendemodellen?

Dividendemodellen (DDM), også kjent som Gordons formelen, er spesielt populær i USA hvor det er vanlig at selskapene utbetaler mye større utbytte enn i Europa og Norge. Modellen er den enkleste og eldste metoden for nåverditilnærming av aksjenes verdi. Modellen er mye brukt av praktikere for å sette en verdi på en aksje.

Dividendemodellen er en matematisk formel som baserer seg på å diskontere ned et fremtidig aksjeutbytte og vekst til dagens verdi for å beregne dagens pris på aksjen (aksjekursen). Grunntanken bak dividendemodellen er at kontantstrømmene til en aksje er dividendene den utbetaler og inntekten gitt ved salg.

Beregning av fri kontantstrøm

I dividendemodellen beregnes fri kontantstrøm som kontantstrøm fra drift med fratrekk for investeringer i drift, diskontert med beregnet avkastningskrav.

Den frie kontantstrømmen blir funnet ved hjelp av følgende formel (Damodaran, 2002):

fcff

En av svakhetene ved dividendemodellen er at den ikke tar hensyn til andelen av overskuddet som skytes tilbake i selskapet. Den fremtidige salgsprisen skal da igjen reflektere forventningene til fremtidige dividender etter salg.

Gordons vekstformel

Gordons vekstformel, dividendeversjonen, kan fremstilles slik:

f4

Her er P lik aksjeprisen i dag. DIV representerer dividenden til selskapet. Avkastningskravet blir gitt med r og g er vekstraten. Det er viktig å huske på at P her representerer verdien per aksje, så om man ønsker å finne verdien på selskapet som en helhet må man multiplisere P med antall utstedte aksjer som selskapet har.

Det forutsettes i modellen at første utbetaling av dividende skjer ett år etter verdifastsettelsen (Boye; 1998).

Dersom en investor ønsker å eie en aksje i t perioder er verdien lik den forventede verdien av dividende frem til år t, i tillegg til nåverdien av den forventede salgsprisen i år t. Dersom n er antall dividende utbetalinger får vi følgende formel for dividendemodellen:

mod7

mod8

I likhet med totalkapitalmetoden er det vanlig at analytikere estimerer dividenden for et gitt antall år fremover (gjerne 2-5år), for så å beregne en terminalpris (Pn) basert på ulike sett estimater. De fleste aksjer har ikke en tiltenkt ende, og det er derfor vanlig å estimere aksjeverdien som nåverdien av all fremtidig forventet dividende. Denne verdien kan uttrykkes som:

mod9

Dersom det forventes vekst i aksjens dividende er det vanlig å benytte Gordon Growth modellen.

Av modellen kan vi se at den blir meningsløs hvis den årlige veksten blir lik eller større enn avkastningskravet. Videre viser modellen at jo høyere avkastningskravet er, jo lavere vil prisen på aksjen være. Det motsatte skjer ved økt verdi på g, da vil prisen på aksjen stige. Dette viser at sentralt i modellen står avkastningskravet og vekstfaktoren. Verdien på aksjen vil ikke bli reflektert av resultatet, da den bare blir målt opp mot utbetalt dividende.

Hvilke typer selskaper passer modellen best for?

Modellen er ikke aktuell for alle typer selskap. Den passer best for etablerte selskaper som er forutsigbare i sin dividende politikk og ikke i selskaper som er i vekst og som trenger midler for å kunne vokse videre.

Du leser nå artikkelserien: Fundamental analyse

Gordons Growth formel >>
    Andre artikler i serien er: 
  • Fundamental analyse
  • Strategisk analyse – første skritt i den fundamentale analysen
  • Regnskapsanalyse i fundamental analyse
  • Forholdstallsanalyse i fundamentale analyse
  • Egenkapitalprosent og gjeldsgrad
  • Finansieringsgrad 1 og 2
  • Likviditetsanalyse
  • Kontantstrømanalyse
  • Rammeverk for fremtidsregnskap
  • Vekstanalyse
  • Rammeverk for fundamental verdsettelse
  • Nåverdi, neddiskonterer og effektiv rente
  • Kapitalverdimodellens forutsetninger og svakheter
  • Kapitalverdimodellen (CAPM)
  • Egenkapitalmetoden
  • Totalkapitalmetoden (EBITDA)
  • Dividendemodellen (Gordons formel)
  • Gordons Growth formel
  • Residual Income (EVA)
  • Superprofittmodellen
  • Avkastningskrav
  • Avvik fra kapitalverdimodellen – anomalier
  • Arbitrasjeprisingsteorien (APT)
  • Fama-French tre-faktor modellen